Jeg var 18, nettopp ferdig med realfag, og heller enn å kaste meg rett inn i studier, bestemte jeg meg for å reise til Kina for å trene kampsport ved et tempel i nærheten av Shaolin Si. Bakgrunnen var ganske naturlig: Begge foreldrene mine hadde studert i Kina, snakket språket flytende og tok meg med på reiser dit gjennom oppveksten. Jeg var allerede fascinert av kinesisk kultur og klassiske kampsportfilmer, så friåret brukte jeg på å utforske det hele i praksis.
Etter noen dager i Beijing, fant jeg veien videre til Deng Feng. Det ble en mildt sagt kaotisk tur: en moped her, en buss der, men til slutt befant jeg meg i et enormt kampsportmiljø med barn og ungdom som trente døgnet rundt. Jeg ble satt opp med en munk som trener, og i løpet av to måneder lærte jeg blant annet å klatre fem tusen trappetrinn opp fjellet hver morgen – og krabbe ned igjen på hendene.
Det var under denne tiden jeg virkelig oppdaget lidenskapen min for film og foto. Jeg begynte å filme hver minste detalj: kampsportøktene, den rå naturen, selve tempelet og menneskene jeg møtte. Engasjementet mitt skjøt fart da jeg fikk én måned gratis opphold mot at jeg lagde en promo-video og tok noen bilder. Da jeg senere delte videoen på nett, nådde den over hundre tusen visninger, noe som var stort for meg på den tiden.
I kjølvannet av dette ble jeg kontaktet av en kameramann som hadde jobbet på «Game of Thrones». Han hadde filmet en martial arts-video i Kina og lurte på om jeg kunne klippe den. Det ble mitt første ordentlige oppdrag som editor, og den erfaringen ble et definitivt vendepunkt. Jeg skjønte at det visuelle – å fange og formidle historier – var noe jeg virkelig brant for. Resten er, som man sier, historie.
Promo-Vidoen jeg lagde under oppholdet:
Personlig dokumentaristisk film fra området rundt:
Comentarios